Er han her?

ER HAN HER?

Mellom fag og tro – et sterkt møte mellom sykepleier og pasient.

Siri Føyen er nyutdannet sykepleier og diakonistudent.

Det er høst. Geir, 70 år, har uhelbredelig kreft. Han har kone og to døtre, men den eldste datteren har han ingen kontakt med. Han kom til avdelingen for en uke siden, og det var tydelig for alle at han hadde svært kort levetid igjen.  Kanskje dager, høyst en uke. All væskebehandling, antibiotika og annen medisinsk behandling ble etter hvert avsluttet, og fokuset ble lagt på smertelindring og omsorg ved livets slutt.

Geir var klar og orientert, men hadde problemer med å snakke. Av og til prøvde han å si noe, men det kunne være vanskelig å få tak i budskapet. Jeg måtte ofte spørre meg fram, og da kunne han enten avkrefte eller bekrefte. En dag lå han svært urolig i sengen.  Jeg fikk en fornemmelse av at han var redd for å dø, – men nei, det var han ikke. Etter en liten stund i stillhet tok jeg mot til meg, og spurte om han trodde på Gud. Dette avkreftet han også spontant og tydelig. Jeg svarte at det var helt greit, og vi lot saken ligge der.

I etterkant lurte jeg på om jeg hadde stilt spørsmål som var for personlige. Jeg forhørte meg med en kollega, som fortalte at hun også hadde spurt pasienten om hans tro. Da hadde hun fått vite at han i hele sitt voksne liv hadde tatt sterk avstand fra alt som kunne defineres som religiøst.

Fire dager senere var jeg tilbake på nattevakt.  Kveldsvaktene kunne fortelle at Geir fremdeles var i live, og en av dem sa at han virket å være plaget av urolige tanker. Hun lurte på om det kunne være noe uavklart som holdt ham igjen.

Jeg gikk ofte inn til pasienten den natten. Jeg satt hos han, fuktet munnen, endret leie i sengen, gav smertestillende medisiner, og forsøkte å berolige. Pasienten var ikke en man kunne sitte og holde i hånden, men han aksepterte mitt nærvær. Midtveis i vakten kom jeg inn på rommet på nytt, og jeg registrerte at Geir lå med foldede hender. På et tidspunkt løftet han de foldede hendene opp i luften, nærmest i desperasjon.  Jeg satte meg ned ved sengekanten. Geir sa ingenting. Jeg sa ingenting.

Så så han på meg, og jeg skjønte at han ville si noe. – Har du vondt? spurte jeg. – Nei, han ristet på hodet. Oppgitt. – Er du tørr i munnen? Jeg fuktet munnhulen forsiktig, og rettet på hodeputen. Plutselig tok han tak i hånden min, og med en kraftanstrengelse gjentok han navnet ”Jesus” to ganger. Jeg skvatt til. – Sa han virkelig det?  Så kom det mer. Geir forklarte skjelvende at han merket en kraft i rommet, en kraft som var fra det gode. Han kjente den, og han syntes det var forunderlig.

– Er Jesus her? spurte han.

– Ja, svarte jeg.

En slik situasjon hadde jeg aldri vært i før. – Hva skulle jeg si mer?

Vi var stille lenge. Etter en lang stund forklarte jeg nølende at det står i bibelen at det eneste man trenger å gjøre for å bli frelst, er å bekjenne troen på Jesus. Ønsket han det? – Jeg tror, svarte han. Så ba vi Fadervår. (Heldigvis husket jeg den utenat). Etter bønnen kom det stille fra Geir. ”Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født”. Vi sang den også. Det var mest jeg som sang, forresten, men Geir smilte.

– Så jeg trenger ikke være redd? spurte han.

– Nei, svarte jeg. Nå bærer Jesus deg resten av veien.

– Å, Gud skje lov! Gud skje lov! kom det lettet.

Underveis i samtalen satt jeg hele tiden med følelsen av at jeg gjorde noe galt. Og jeg tenkte, hva hvis noen kommer inn? – Hva vil de tro? – Støtter avdelingen en slik praksis? Senere den vakten spurte jeg kollegaen min, og hun oppfordret meg til å ikke snakke så høyt om det. I rapporten skrev jeg derfor bare at pasienten hadde fått ”satt ord på en del åndelige spørsmål og tanker”.

Men vel hjemme kjente jeg meg urolig. Etter å ha tenkt frem og tilbake en stund, bestemte jeg meg.  Jeg ringte til avdelingslederen.  Jeg visste at vi ikke delte samme troen, men jeg håpet likevel hun ville forstå og lytte. Jeg spurte hva slags praksis de opererte med rundt disse tingene, og forklarte det som hadde skjedd. Jeg sa også at det opplevdes slitsomt og ubehagelig å skulle skjule det, og at jeg var redd for at jeg hadde gjort noe galt. Avdelingslederen svarte med å si noe om forskjellen mellom å lytte til ”det usagte”, stille åpne spørsmål, og være nærværende i dette sårbare rommet, fremfor å presse egen overbevisning på noen. Alle pasienter, og kanskje særlig pasienter i livets sluttfase, må håndteres med varsomhet, og oppmerksomhet omkring den andres grenser er spesielt viktig. Balansegangen mellom nærhet og avstand er et uttrykk for det faglige skjønn. Slik avdelingslederen så det hadde jeg turt å stille vanskelige spørsmål, samtidig som jeg hadde tatt et nei for et nei. Derfor mente hun at min handling var faglig forsvarlig. Når pasienten så tok initiativ til å bringe temaet opp igjen, var det på et tidspunkt hvor han var klar for det. Et av avdelingens hovedfokus er nettopp å ivareta en helhetlig omsorg for den enkelte, herunder åndelige og eksistensielle behov. Hun sa at pasienter ikke sjeldent fikk behov for å snakke med noen om tro i livets sluttfase, og at det da var opp til den enkelte sykepleier å kjenne etter om det var noe en ønsket å gå inn i. Med disse ordene gav hun meg sin fulle støtte, og hun kunne videre fortelle at de som kom på jobb etter meg hadde forstått at pasienten hadde blitt frelst. Nå hadde han også bedt om å få snakke med en prest.  

Lettet dro jeg på kveldsvakt to dager senere. Geir var da helt inne i den terminale fasen, og kona og yngste datteren våket over ham. Ute på gangen fikk vi vekslet noen få ord. Datteren sa at de var glade for at han hadde fått snakke med presten, og jeg delte kort hva pasienten hadde sagt om døden. Fordi han visste hvor han skulle, var han ikke lenger redd. Midt oppe i alt det triste, ble dette en fin opplevelse for alle. En opplevelse fylt av håp.

Få timer senere gikk Geir bort.

Tenk at en mann som hadde sagt nei i hele 70 år, likevel fikk si ja til slutt. Tenk at jeg fikk være med på det. Og tenk at avdelingslederen gav sin velsignelse. Det har vist meg mer av Guds uendelige nåde.