Liverpool care pathway

Liverpool care pathway

Kan en tiltaksplan for livets siste fase være med på å sette fokus på menneskets åndelige dimensjon?

Helga Iversen Skartveit, sykepleier ved Haraldsplass diakonale sykehus

Når livet går mot slutten

Liverpool Care Pathway – en tiltaksplan for livets siste fase.

Kan en tiltaksplan for livets siste fase være med på å sette fokus på menneskets åndelige dimensjon? Vi spør Grete Skorpen Iversen, prosjektsykepleier ved Kompetansesenteret for lindrende behandling i Helseregion Vest.

Når livet går mot slutten, enten man er gammel eller ung, blir menneske ofte mer opptatt av eksistensielle spørsmål. Dette setter mange ganger preg på den  den siste fasen av livet. Til tross for dette opplever pleiepersonell at det er vanskelig både å identifisere slike behov og dermed imøtekomme dem. Grunnen til det kan være mange. For å imøtekomme pasienten og utøve en total omsorg for pasienten, har man utviklet en tiltaksplan til døende og til deres pårørende.  Denne planen er utviklet i England på 1990-tallet og kalles Liverpool Care Pathway. Planen er utviklet for å få til en helhetlig tilnærming og omsorg til mennesker i denne fasen av livet. Per i dag er planen er i bruk i over 20 land i verden.

Kompetansesenteret for lindrende behandling i Helseregion Vest har oversatt tiltaksplanen til norsk og planen ble for to år siden tatt i bruk ved Haraldsplass diakonale sykehus. Nå prøves også planen ut ved Kreftavdelingen og lungeavdelingen ved Haukeland Universitetssykehus. Planen er også i bruk ved enkelte sykehjemsavdelingen i Bergen, Stavanger og Oslo. Liverpool Care Pathway, forkortet LPC, er med andre ord noe nytt innen palliativ behandling i Norge. Det er interessant å se om denne tiltaksplanen har bidratt til et økt fokus på menneskets åndelige dimensjon og ivaretakelsen av eksistensielle behov i livets sluttfase. Prosjektsykepleier Grete Iversen følger opp avdelingene ved sykehuset som er startet med LCP. Hun har derfor innsikt i hvordan fagmiljøene bruker tiltaksplanen og hvilke tanker de gjør seg i bruken av den. Vi har spurt henne hva hun tenker om bruk av LCP i forhold til åndelig omsorg.

Ivaretakelse av pasientens åndelige behov – en målsetning i omsorgen rundt den døende

Når en pasient blir oppfattet som døende, vurderer fagmiljøet rundt pasienten når det er på tiden å flytte fokus fra aktiv kurativ behandling til lindrende behandling. Når denne avgjørelsen er tatt, ofte i nær dialog med pasient og pårørende, etableres LCP. Man legger da bort den vanlige journalen og teamet rundt pasienten forholder seg kun til denne enkle planen. Planen består av ulike mål, blant annet at pasienten ikke skal ha smerter eller andre fysiske ubehag, at pårørende er i varetatt og informert og at pasientens ønsker rundt livets sluttfase og død skal være hørt.

Ett av målene er at pasientens åndelige behov skal være kartlagt og eventuelle behov skal være ivaretatt. Ved gjennomgang av tiltaksplaner ser man at de aller fleste sykepleierne har forhørt seg enten med pasienten eller pårørende om de har behov på det eksistensielle plan. Ofte svarer pasienten avkreftende på at de har slike behov, eller at disse er ivaretatt på annen måte. I andre tilfeller er det opplyst hvilke menighet eller prest pasienten forholder seg til. I forhold til gammel praksis innebærer dette en forbedring i dokumentasjonen av den åndelig omsorgen, hvor temaet før ofte var fraværende i den døendes journal. Iversen kommenter at manglende dokumentasjon ikke nødvendigvis betyr at det ikke utøves åndelig omsorg. Det gjøres ofte mye mer enn det som faktisk blir dokumentert. LCP og oppbyggingen av denne gjør at det blir mer lettvint å dokumentere det man observerer og det tiltaket man setter i verk for å hjelpe pasienten. På denne måten bidrar LCP med å synliggjøre pasientens behov, også de åndelige.

Alminneliggjøring av et tabubelagt område

Iversen tror at planen kan være med på å alminneliggjøre et tema som ofte blir betegnet som tabubelagt i helsevesenet. Mange vegrer seg gjerne for å komme inn på tema man gjerne regner som privat. Like fullt kan pasientens uro og tanker rundt disse tingene like til stede som bekymringer for smerte eller for gjenværende familie. At tiltaksplanen eksplisitt setter fokus på den åndelige dimensjonen gjør at man som pleieteam lettere kan snakke om disse tingene, både kollegialt og med pasienten. En alminneliggjøring av temaet åndelig omsorg kan gjøre at praksis i større grad vil vektlegge eksistensielle behov som en del av sykepleierens og andre i behandlingsteamets anliggende.

Hva betyr symptomene?  

Ofte kan pasientene være full av uro og angst uten at man greier å få tak i hva som er årsaken. I mange tilfeller er det fysiske plager som ikke kan uttrykkes. Andre ganger er det vanskelige tanker og redsel for den uunngåelige slutten som ligger bak uroen. Ved journalgjennomgang har det vist seg at man ofte avhjelper udefinert angst og utilpasshet med beroligende eller smertestillende medikament. I noen tilfeller ble det observert at observasjon av uro førte til samtale som tiltak. Disse observasjonene er tankevekkende i forhold til hva sykepleiere og andre i behandlingsteamet tenker er årsak til pasientens uro. I vår streben etter å gjøre det rette ovenfor pasienten blir det viktig å reflektere over hva som kan være den underliggende årsaken til smerte, angst og uro, da erfaringer viser at det noen ganger kan være en uuttalt  eksistensiell uro som ligger bak. LCP kan være et redskap som gjør det lettere å sette fokus på slike tema. Refleksjon i ettertid gir rom for læring og større innsikt i hva pasientene sliter med på slutten av livet.

Erfaringer så langt

Sykepleiere og leger er i stor grad godt fornøyd med tiltaksplanen. Planen hjelper behandlingsteamet ikke bare med å gi god behandling, men er med å styre fokus på hva som blir viktig og hva som blir uvesentlig. I menneskets siste fase av livet blir helheten viktig, summen av alle delene blir satt sammen og utgjør det levde livet som går mot slutten.. Kanskje kan LCP øke evnen vår til å se den døende pasientens totale situasjon. Uansett vil det fremdeles være opp til den enkeltes engasjement og vilje til å gå inn i pasientens anliggender.