Liverpool care pathway

Liverpool care pathway

Kan en tiltaksplan for livets siste fase være med på å sette fokus på menneskets åndelige dimensjon?

Helga Iversen Skartveit, sykepleier ved Haraldsplass diakonale sykehus

Når livet går mot slutten

Liverpool Care Pathway – en tiltaksplan for livets siste fase.

Kan en tiltaksplan for livets siste fase være med på å sette fokus på menneskets åndelige dimensjon? Vi spør Grete Skorpen Iversen, prosjektsykepleier ved Kompetansesenteret for lindrende behandling i Helseregion Vest.

Når livet går mot slutten, enten man er gammel eller ung, blir menneske ofte mer opptatt av eksistensielle spørsmål. Dette setter mange ganger preg på den  den siste fasen av livet. Til tross for dette opplever pleiepersonell at det er vanskelig både å identifisere slike behov og dermed imøtekomme dem. Grunnen til det kan være mange. For å imøtekomme pasienten og utøve en total omsorg for pasienten, har man utviklet en tiltaksplan til døende og til deres pårørende.  Denne planen er utviklet i England på 1990-tallet og kalles Liverpool Care Pathway. Planen er utviklet for å få til en helhetlig tilnærming og omsorg til mennesker i denne fasen av livet. Per i dag er planen er i bruk i over 20 land i verden.

Kompetansesenteret for lindrende behandling i Helseregion Vest har oversatt tiltaksplanen til norsk og planen ble for to år siden tatt i bruk ved Haraldsplass diakonale sykehus. Nå prøves også planen ut ved Kreftavdelingen og lungeavdelingen ved Haukeland Universitetssykehus. Planen er også i bruk ved enkelte sykehjemsavdelingen i Bergen, Stavanger og Oslo. Liverpool Care Pathway, forkortet LPC, er med andre ord noe nytt innen palliativ behandling i Norge. Det er interessant å se om denne tiltaksplanen har bidratt til et økt fokus på menneskets åndelige dimensjon og ivaretakelsen av eksistensielle behov i livets sluttfase. Prosjektsykepleier Grete Iversen følger opp avdelingene ved sykehuset som er startet med LCP. Hun har derfor innsikt i hvordan fagmiljøene bruker tiltaksplanen og hvilke tanker de gjør seg i bruken av den. Vi har spurt henne hva hun tenker om bruk av LCP i forhold til åndelig omsorg.

Ivaretakelse av pasientens åndelige behov – en målsetning i omsorgen rundt den døende

Når en pasient blir oppfattet som døende, vurderer fagmiljøet rundt pasienten når det er på tiden å flytte fokus fra aktiv kurativ behandling til lindrende behandling. Når denne avgjørelsen er tatt, ofte i nær dialog med pasient og pårørende, etableres LCP. Man legger da bort den vanlige journalen og teamet rundt pasienten forholder seg kun til denne enkle planen. Planen består av ulike mål, blant annet at pasienten ikke skal ha smerter eller andre fysiske ubehag, at pårørende er i varetatt og informert og at pasientens ønsker rundt livets sluttfase og død skal være hørt.

Ett av målene er at pasientens åndelige behov skal være kartlagt og eventuelle behov skal være ivaretatt. Ved gjennomgang av tiltaksplaner ser man at de aller fleste sykepleierne har forhørt seg enten med pasienten eller pårørende om de har behov på det eksistensielle plan. Ofte svarer pasienten avkreftende på at de har slike behov, eller at disse er ivaretatt på annen måte. I andre tilfeller er det opplyst hvilke menighet eller prest pasienten forholder seg til. I forhold til gammel praksis innebærer dette en forbedring i dokumentasjonen av den åndelig omsorgen, hvor temaet før ofte var fraværende i den døendes journal. Iversen kommenter at manglende dokumentasjon ikke nødvendigvis betyr at det ikke utøves åndelig omsorg. Det gjøres ofte mye mer enn det som faktisk blir dokumentert. LCP og oppbyggingen av denne gjør at det blir mer lettvint å dokumentere det man observerer og det tiltaket man setter i verk for å hjelpe pasienten. På denne måten bidrar LCP med å synliggjøre pasientens behov, også de åndelige.

Alminneliggjøring av et tabubelagt område

Iversen tror at planen kan være med på å alminneliggjøre et tema som ofte blir betegnet som tabubelagt i helsevesenet. Mange vegrer seg gjerne for å komme inn på tema man gjerne regner som privat. Like fullt kan pasientens uro og tanker rundt disse tingene like til stede som bekymringer for smerte eller for gjenværende familie. At tiltaksplanen eksplisitt setter fokus på den åndelige dimensjonen gjør at man som pleieteam lettere kan snakke om disse tingene, både kollegialt og med pasienten. En alminneliggjøring av temaet åndelig omsorg kan gjøre at praksis i større grad vil vektlegge eksistensielle behov som en del av sykepleierens og andre i behandlingsteamets anliggende.

Hva betyr symptomene?  

Ofte kan pasientene være full av uro og angst uten at man greier å få tak i hva som er årsaken. I mange tilfeller er det fysiske plager som ikke kan uttrykkes. Andre ganger er det vanskelige tanker og redsel for den uunngåelige slutten som ligger bak uroen. Ved journalgjennomgang har det vist seg at man ofte avhjelper udefinert angst og utilpasshet med beroligende eller smertestillende medikament. I noen tilfeller ble det observert at observasjon av uro førte til samtale som tiltak. Disse observasjonene er tankevekkende i forhold til hva sykepleiere og andre i behandlingsteamet tenker er årsak til pasientens uro. I vår streben etter å gjøre det rette ovenfor pasienten blir det viktig å reflektere over hva som kan være den underliggende årsaken til smerte, angst og uro, da erfaringer viser at det noen ganger kan være en uuttalt  eksistensiell uro som ligger bak. LCP kan være et redskap som gjør det lettere å sette fokus på slike tema. Refleksjon i ettertid gir rom for læring og større innsikt i hva pasientene sliter med på slutten av livet.

Erfaringer så langt

Sykepleiere og leger er i stor grad godt fornøyd med tiltaksplanen. Planen hjelper behandlingsteamet ikke bare med å gi god behandling, men er med å styre fokus på hva som blir viktig og hva som blir uvesentlig. I menneskets siste fase av livet blir helheten viktig, summen av alle delene blir satt sammen og utgjør det levde livet som går mot slutten.. Kanskje kan LCP øke evnen vår til å se den døende pasientens totale situasjon. Uansett vil det fremdeles være opp til den enkeltes engasjement og vilje til å gå inn i pasientens anliggender.

 

Er han her?

ER HAN HER?

Mellom fag og tro – et sterkt møte mellom sykepleier og pasient.

Siri Føyen er nyutdannet sykepleier og diakonistudent.

Det er høst. Geir, 70 år, har uhelbredelig kreft. Han har kone og to døtre, men den eldste datteren har han ingen kontakt med. Han kom til avdelingen for en uke siden, og det var tydelig for alle at han hadde svært kort levetid igjen.  Kanskje dager, høyst en uke. All væskebehandling, antibiotika og annen medisinsk behandling ble etter hvert avsluttet, og fokuset ble lagt på smertelindring og omsorg ved livets slutt.

Geir var klar og orientert, men hadde problemer med å snakke. Av og til prøvde han å si noe, men det kunne være vanskelig å få tak i budskapet. Jeg måtte ofte spørre meg fram, og da kunne han enten avkrefte eller bekrefte. En dag lå han svært urolig i sengen.  Jeg fikk en fornemmelse av at han var redd for å dø, – men nei, det var han ikke. Etter en liten stund i stillhet tok jeg mot til meg, og spurte om han trodde på Gud. Dette avkreftet han også spontant og tydelig. Jeg svarte at det var helt greit, og vi lot saken ligge der.

I etterkant lurte jeg på om jeg hadde stilt spørsmål som var for personlige. Jeg forhørte meg med en kollega, som fortalte at hun også hadde spurt pasienten om hans tro. Da hadde hun fått vite at han i hele sitt voksne liv hadde tatt sterk avstand fra alt som kunne defineres som religiøst.

Fire dager senere var jeg tilbake på nattevakt.  Kveldsvaktene kunne fortelle at Geir fremdeles var i live, og en av dem sa at han virket å være plaget av urolige tanker. Hun lurte på om det kunne være noe uavklart som holdt ham igjen.

Jeg gikk ofte inn til pasienten den natten. Jeg satt hos han, fuktet munnen, endret leie i sengen, gav smertestillende medisiner, og forsøkte å berolige. Pasienten var ikke en man kunne sitte og holde i hånden, men han aksepterte mitt nærvær. Midtveis i vakten kom jeg inn på rommet på nytt, og jeg registrerte at Geir lå med foldede hender. På et tidspunkt løftet han de foldede hendene opp i luften, nærmest i desperasjon.  Jeg satte meg ned ved sengekanten. Geir sa ingenting. Jeg sa ingenting.

Så så han på meg, og jeg skjønte at han ville si noe. – Har du vondt? spurte jeg. – Nei, han ristet på hodet. Oppgitt. – Er du tørr i munnen? Jeg fuktet munnhulen forsiktig, og rettet på hodeputen. Plutselig tok han tak i hånden min, og med en kraftanstrengelse gjentok han navnet ”Jesus” to ganger. Jeg skvatt til. – Sa han virkelig det?  Så kom det mer. Geir forklarte skjelvende at han merket en kraft i rommet, en kraft som var fra det gode. Han kjente den, og han syntes det var forunderlig.

– Er Jesus her? spurte han.

– Ja, svarte jeg.

En slik situasjon hadde jeg aldri vært i før. – Hva skulle jeg si mer?

Vi var stille lenge. Etter en lang stund forklarte jeg nølende at det står i bibelen at det eneste man trenger å gjøre for å bli frelst, er å bekjenne troen på Jesus. Ønsket han det? – Jeg tror, svarte han. Så ba vi Fadervår. (Heldigvis husket jeg den utenat). Etter bønnen kom det stille fra Geir. ”Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født”. Vi sang den også. Det var mest jeg som sang, forresten, men Geir smilte.

– Så jeg trenger ikke være redd? spurte han.

– Nei, svarte jeg. Nå bærer Jesus deg resten av veien.

– Å, Gud skje lov! Gud skje lov! kom det lettet.

Underveis i samtalen satt jeg hele tiden med følelsen av at jeg gjorde noe galt. Og jeg tenkte, hva hvis noen kommer inn? – Hva vil de tro? – Støtter avdelingen en slik praksis? Senere den vakten spurte jeg kollegaen min, og hun oppfordret meg til å ikke snakke så høyt om det. I rapporten skrev jeg derfor bare at pasienten hadde fått ”satt ord på en del åndelige spørsmål og tanker”.

Men vel hjemme kjente jeg meg urolig. Etter å ha tenkt frem og tilbake en stund, bestemte jeg meg.  Jeg ringte til avdelingslederen.  Jeg visste at vi ikke delte samme troen, men jeg håpet likevel hun ville forstå og lytte. Jeg spurte hva slags praksis de opererte med rundt disse tingene, og forklarte det som hadde skjedd. Jeg sa også at det opplevdes slitsomt og ubehagelig å skulle skjule det, og at jeg var redd for at jeg hadde gjort noe galt. Avdelingslederen svarte med å si noe om forskjellen mellom å lytte til ”det usagte”, stille åpne spørsmål, og være nærværende i dette sårbare rommet, fremfor å presse egen overbevisning på noen. Alle pasienter, og kanskje særlig pasienter i livets sluttfase, må håndteres med varsomhet, og oppmerksomhet omkring den andres grenser er spesielt viktig. Balansegangen mellom nærhet og avstand er et uttrykk for det faglige skjønn. Slik avdelingslederen så det hadde jeg turt å stille vanskelige spørsmål, samtidig som jeg hadde tatt et nei for et nei. Derfor mente hun at min handling var faglig forsvarlig. Når pasienten så tok initiativ til å bringe temaet opp igjen, var det på et tidspunkt hvor han var klar for det. Et av avdelingens hovedfokus er nettopp å ivareta en helhetlig omsorg for den enkelte, herunder åndelige og eksistensielle behov. Hun sa at pasienter ikke sjeldent fikk behov for å snakke med noen om tro i livets sluttfase, og at det da var opp til den enkelte sykepleier å kjenne etter om det var noe en ønsket å gå inn i. Med disse ordene gav hun meg sin fulle støtte, og hun kunne videre fortelle at de som kom på jobb etter meg hadde forstått at pasienten hadde blitt frelst. Nå hadde han også bedt om å få snakke med en prest.  

Lettet dro jeg på kveldsvakt to dager senere. Geir var da helt inne i den terminale fasen, og kona og yngste datteren våket over ham. Ute på gangen fikk vi vekslet noen få ord. Datteren sa at de var glade for at han hadde fått snakke med presten, og jeg delte kort hva pasienten hadde sagt om døden. Fordi han visste hvor han skulle, var han ikke lenger redd. Midt oppe i alt det triste, ble dette en fin opplevelse for alle. En opplevelse fylt av håp.

Få timer senere gikk Geir bort.

Tenk at en mann som hadde sagt nei i hele 70 år, likevel fikk si ja til slutt. Tenk at jeg fikk være med på det. Og tenk at avdelingslederen gav sin velsignelse. Det har vist meg mer av Guds uendelige nåde.

Kjærlighet som fenomen i sykepleien

Kjærlighet som fenomen i  sykepleien.

Hvordan forstår du kjærlighet og hvilken plass har kjærlighet i sykepleien?

Herdis Alvsvåg,  professor/fagutviklingsleder

Kjærligheten er grunnleggende i livet, og dermed også i alle yrker som har med menneskelig liv å gjøre. Kjærligheten har mange ansikter; eksempelvis nestekjærlighet, søskenkjærlighet, mors- og farskjærlighet, den erotiske kjærlighet. I helsevesenets yrker uttrykkes kjærlighet som nestekjærlighet. Kjærlighet er grunnleggende i profesjonelle yrker som sykepleieryrket, læreryrket, legeyrket osv. Nestekjærligheten uttrykker seg på mangfoldige måter i disse yrkene. Kjærlighet er en gave som mennesket har fått for å gi videre til andre, kan vi også si, og i profesjonelle sammenhenger uttrykker disse ”gavehandlingene” seg som faglige og menneskelige handlinger, ord og holdninger. Men nestekjærligheten trenger også tid, rom og strukturer slik for å kunne bli uttrykt. Det er vel på dette området pressede og travle yrker i helsevesenet kjenner at det butter imot.

Kjærligheten utfolder seg konkret, kjærligheten tenker og handler. Fornuft, rasjonalitet, kvalifikasjoner og kompetanser må trekkes inn, og det må legges til rette for at kjærlighetens handlinger, eller nestekjærligheten, kan utfolde seg. Slik har kjærligheten også en systemside. Sosialpolitikk og helsepolitikk kan beskrives som kjærlighetens systemside. Videre har kjærligheten i likhet med omsorgen en konkret side som en i profesjonelle sammenhenger trenger utdanning for å virkeliggjøre. Også i helsevesenet dreier det seg om å sette det radikale kjærlighetsbudet om å elske sin neste som seg selv, ut i livet. Kjærligheten kan uttrykke seg som omsorg og ansvarsfølelse. Det betyr at kjærligheten er en aktivitet. Dens vesen er å få noe til å vokse. Respekt og forståelse er også uunnværlige grunnelementer i kjærligheten. Den profesjonelle nestekjærligheten har røtter i faglig viten, erfaring og kompetanse, samtidig som den profesjonelle nestekjærligheten evner å se og verdsette hele mennesket.

Kjærlighet som et grunnleggende begrep er ikke minst blitt understreket i sykepleiefaget hvor omsorg som nestekjærlighet er arbeidet fram som et faglig grunnleggende begrep i helse- og omsorgsfagene, ikke minst av Kari Martinsen. Noen av sykepleiens formødre som Florence Nightingale, Rikke Nissen og Elisabeth Hagemann framholdt også at kjærlighet er grunnvollen i sykepleien, men det er ikke tilstrekkelig, det trengs også utdannelse i tillegg. Elisabeth Hagemann skriver at barmhjertighet eller nestekjærlighet er grunnlaget i sykepleien. Fortellingen om Den barmhjertige samaritan (Lukas 10, 25-37) er en grunnfortelling om nestekjærlighet. Den forteller noe om hva nestekjærlighet er, hva det ikke er, og den forteller om hvordan det kan handles nestekjærlig.

 

 

Hvordan kommer kjærlighet til uttrykk en en fagsammenheng?

 

Nå har jeg allerede sagt noe om det. I en fagsammenheng trenger en utdanning for å uttrykke kjærlighet. Det vil si at legen trenger utdannelse til å kunne utøve nestekjærlighet i en legesammenheng, det samme trenger sykepleieren, fysioterapeuten og læreren også, for å nevne noen yrker.

Det finnes noen fenomener som er livsnødvendige og som er utenfor vår makt. Slike som kjærligheten, tilliten, håpet, åpenheten. Livsnødvendigheter kaller Løgstrup i Den etiske fordring (1956) for suverene livsytringer. På ett nivå kan kjærlighet forstås slik, som noe som tilhører livet og er utenfor vår makt og kontroll, noe som er ontologisk og grunnleggende. Andre fenomener har vi makt og innflytelse på. Det er fenomener som vi kan lære, som vi kan anstrenge oss for å oppfylle. Disse er på et annet nivå, de tilhører det kulturlige, det menneskene selv konstruerer. Vi kan oppfylle dem med våre handlinger og holdninger. Noen tar utdanning for å kunne utøve kjærlighetens gjerninger. Det gjelder yrkene i helse- og sosialvesenet, det gjelder også lærere og andre som arbeider i tjeneste for andre. Ofte trengs utdannelse for å kunne utøve kjærlighetens gjerninger. Men slett ikke alltid. Kjærligheten kommer gjerne spontant til uttrykk i omsorg og respekt for den andre. Omsorg, ansvar og dannelse trengs i utøvelse av kjærlighetens gjerninger. Slik sett tar disse vare på kjærligheten og skaper rom for dens virke mellom menneskene. Det som er i vår makt er å leve og handle slik at fenomener som kjærlighet, åpenhet og tillit får rom mellom oss, og plass og vilkår i helsevesenets ulike rom.

Profesjoner i helsevesenet er viktig for å virkeliggjøre kjærligheten. Med profesjonalitet forstås i denne sammenhengen yrkesutøvere som utøver yrket selvstendig på bakgrunn av formell utdanning på høyere nivå, hvor fagkunnskaper, medmenneskelighet og kritisk refleksjon kommer til uttrykk i den konkrete yrkesutøvelse. Det handler om at den profesjonelle integrerer det faglige, det moralske og det personlige i yrkesutøvelsen. Det vil si at profesjonalitet, faglig kyndighet og dannelse er en enhet i den profesjonelle personen. Da trengs ulike former for kunnskap. Ett av kriteriene på en profesjon har alltid vært at den er basert på faglig kunnskap. Kjærlighetens konkretiseres i og gjennom profesjonelle møter. Fruktbare strukturer kan skape rom for kjærlighetens gjerninger. Noen ganger skaper strukturer, systemer og handlemåter hindringer for utøvelse av profesjonell nestekjærlighet.

Nestekjærlighet vil si å hjelpe et annet menneske som trenger det. Det er en umiddelbar tilskyndelse. Hvordan det kan hjelpes avhenger av den konkrete situasjonen, det kan handle om å støtte og hjelpe, lege og pleie, men det kan også dreie seg om å stille krav om selv å yte, trene og endre handlingsmønster. Den fremmede er min neste, nestekjærligheten vender seg mot den andre og den baserer seg ikke på gjenytelse. Det fordres nestekjærlighet overfor fremmede, som pasienter, pårørende og studenter.

 

Hva er kjærlighetens kilder?

Fenomenet kjærlighet har mennesker alltid vært opptatt av. Filosofer, psykologer og teologer har tematisert kjærlighet på ulike måter og vi har ulike begreper for kjærlighet. Agape (gresk) og caritas (latin) handler om nestekjærlighet. I kristen forståelse er kjærligheten gitt menneskene av Gud for at vi skal gi den videre til vår neste. I denne forståelsen er Gud kjærlighetens kilde. Gud er kjærlighet og bruker mennesket til å virkeliggjøre kjærligheten. Fordi Gud elsker sin skaping, gjøres ingen forskjell, alle elskes og alle har fått kjærligheten nedlagt i seg. Kjærligheten åpenbarer seg også i skaperverket, den preger skaperverket i den forstand at vi overøses av naturens gavmildhet. Andre vil hevde at kjærligheten er gitt oss med det skapte liv som et nødvendighetsfenomen, noe vi ikke kan tenke oss tilværelsen foruten. Disse fenomenene er livsnødvendige som lyset, luften og vannet, for at menneskelig fellesskap skal kunne opprettholdes. Slik sett kan kjærlighetens kilder være mange; Gud, Bibelen og ikke minst salmeskatten. Også skaperverket som viser oss kjærlighetens storhet er en kilde. Menneskelig fellesskap hvor kjærlighet uttrykkes vil også være en kilde til kjærlighet. Også det som menneskene skaper i glede og kjærlighet kan være kilder, som ulike kulturlige og kreative uttrykk. Så skal vi heller ikke glemme at den største glede en kan ha det er å gjøre andre glad, slik vi skrev i minnebøkene til hverandre før i tiden. Det gjelder like mye i dag, og vi kan tilføye: kjærlighet skaper kjærlighet, kjærlighet blir til liv. Det er også viktig å minne hverandre om at det står skrevet at vi skal elske vår neste som oss selv.

“Var ska jag kunne få tröst?»

“Var ska jag kunne få tröst?”

Om tröst och att trösta.

Åsa Roxberg, førsteamanuensis ved Haraldsplass diakonale høgskole og Växjö Universitet

Inledning

Tittelens fråga är ett citat av en av avhandlingens informanter, en äldre kvinna på ett äldreboende. Hennes fråga blev också en av mina forskningsfrågor: Hur ska denna kvinna och alla andra lidande människor få tröst? Vad är egentligen tröst?

Tröst är något som sysselsatt människors tänkande genom tiderna, ett ofta förekommande begrepp i Bibeln och i grekisk och romersk filosofi. I Jobs bok i Gamla testamentet möts vi av en lidande människa. Hur reagerar vi egentligen inför Job där han sitter hopkrupen och tyngd av något? Vad har han med tröst att göra och vad kan Job bidra med för att vi bättre ska förstå tröst?

När vi först träffar Job är han rik på ägodelar, har en stor familj och ett gott anseende. Job är well off som man brukar säga och lever lycklig med sin stora familj i landet Uz i Mellanöstern. Plötsligt drabbas Job av flera personliga olyckor, inte bara av en utan flera olyckor. Han förlorar flera medlemmar av sin familj och en stor del av sin egendom. Som om inte detta var nog så insjuknar han i en hudsjukdom som ger honom varbölder över hela kroppen.

Jobs liv förändras drastiskt, som om någon kastat krona eller klave om det. Det som var intressant för min avhandling (Roxberg 2005) om tröst var bland annat det totala scenbytet, från lycklig och frisk till bruten och sjuk, sittande på en askhög i utkanten av staden. Askhögen var platsen för den tidens utstötta och för de med smittsamma sjukdomar. Job lider och han uttrycker sitt lidande i metaforisk form:

Min skrumpnande hud har blivit ett vittne, min tärda gestalt anklagar mig” (Job 16:8)
Sorgen har gjort mig skumögd, min kropp är bara en skugga” (Job 17:7).

Job är bitter över det lidande som drabbat honom:

Om blott mina kval kunde vägas, mina olyckor läggas på vågen! De skulle väga tyngre än havets sand, därför är mina ord bittra” (Job 6:2–3).

Om vi själva mötte Job i hans elände skulle vi nog tycka att denne man är i stort behov av tröst. Det tyckte också Jobs vänner som reste långt för att komma till Job och för att trösta honom.
Vännerna gör precis som man ska göra för att trösta enligt den tidens sed och som vi förmodligen också skulle gjort:

De kom för att: ”visa honom sin medkänsla och trösta honom” (Job 2:11).  

”Så satt de hos honom på marken i sju dagar och sju nätter. Ingen sade något till honom, ty de såg hur han led (Job 2:13)

Den frånvarande trösten

I den fortsatta dialogen mellan vännerna och Job gör vännerna allt för att trösta Job och misslyckas lika många gånger. Job blir bara irriterad av deras tröst. Varför blir då Job inte tröstad av vännernas tröst, en tröst som ges i allra största välmening? Varför misslyckas trösten? I det följande belyses den frånvarande ”trösten”. Det är en ”tröst” som utgår från egna istället för den andres upplevelse av sitt lidande. Denna tröst har flera dimensioner, varav endast några exempel behandlas i denna artikel.

Förminskande ” tröst”

Vännernas förklaringar till det lidande som drabbat Job lindrar inte hans lidande.  Ett exempel är vännen Elifas som förklarar Jobs lidande utifrån den Job han kände sedan tidigare. Elifas påminner Job om hans tidigare goda livsstil (4:3-4) och orsaken till Jobs nuvarande reaktion (bristande ork, rädsla) (4:5). Enligt Lindström (1992) reduceras på detta sätt det ondas problem till en bristsjukdom, nämligen bristande insikt och tro. Den förklarande ”trösten” verkar uppfatta lidandet som ett problem och ett lidandeproblem som tröstas genom att förklaras och därmed förenklas. Marcel (1950) framhåller att ett problem är avgränsat och något som är utanför oss själva medan mysteriet är något som vi själva är engagerade och involverade i. Mysterier är inte heller möjliga att förenkla utan till mysteriets natur hör att det är gåtfullt och oförutsägbart. Skillnaden mellan den förklarande och den närvarande trösten tycks ytterst handla om hur människan uppfattas, d.v.s. om hon uppfattas som ett problem som kan besvaras eller ett mysterium som kan förstås och nås insikt om.

”Trøst” som stannar vid ytan

Vad är det då egentligen som gör Job besviken på vännernas tröst?

Vad är det som vi kan lära oss något av när vi själva ska trösta någon som lider?

Jobs upplevelse av vännernas tröst är att den skorrar falskt. Det är också en tröst som är otålig och inte lyssnar. Brist på tålamod är karakteristiskt för den tröst som utgår från det egna och som är vänd från den lidande. Enligt Marcel (1950) kan denna tröst förstås som teknisk och en tröst som utgår från en rationell syn på människan. En tröst som lindrar och vårdar tycks istället uppfatta den andre som ett mysterium. Denna är följdriktigt en tröst som berörs av och som är engagerad i den andres lidande. För en sådan tröst förefaller det omöjligt att utgå från sig själv. En narcissistisk tröst kan inte vara både och, d.v.s. både i den andres lidande och i spegelbilden av sig själv. Dessa är två oförenliga motsatser.

Det verkar som att svaret på frågan finns i själva ordet besviken och sviken. Job säger bland annat att vännernas tröst är tom, innehållslös. Vännerna tröstar inte utifrån Jobs existentiella frågor och livssituation utan utifrån sin egen livsförståelse och tro. Det Jobs vänner misslyckas med är att vara närvarande för Job i hans upplevelse av sitt lidande. Vännerna är inte där Job är och Job upplever inte heller att Gud är det. Det är en frånvarande tröst, en tröst som går förbi och inte till den lidande. Av det skälet känner sig Job också sviken av den Gud som han trott på och som för honom har utgjort tillvarons grund. Han accepterar inte heller att det lidande som drabbat honom skulle vara hans öde. Jobs bok uttrycker en mänsklig grundfråga: Varför drabbas oskyldiga människor av lidande?

Den närvarande trösten

Hva er tröst idag? För att få svar på den frågan vände jag mig till dem som liksom Job borde vara experter på tröst och att förmedla tröst, nämligen äldre vårdtagare inom kommunal hemsjukvård (kommunhelsetjenst) och vårdare inom samma vårdform. I vårdarstudien uttrycktes en närvarande tröst. Denna tröst har flera dimensioner varav några exempel ges i denna artikel, dvs. den motsägelsefulla trösten och den öppnande trösten. I denna ömsesidiga öppenhet kan tröst ”multipliceras”.  

Den öppnande trösten

Vårdarna använde sig ofta av metaforer för att beskriva erfarenheter av tröst och att trösta. En sådan hade anknytning till hemmet. Den inbjudande öppna och den motsatt stängda dörren tolkas som att den helt stängda dörren stänger inne lidandet. Den representerar en dörr, stängd för möjligheten att låta lidandet lidas och för tröst att trösta. Den lidande måste släppa in tröstaren för att bli tröstad, vilket pekar på betydelsen av att själv vilja ta emot tröst. Dörren som utgång för förlösta känslor handlar om att lidandet lids. Utgången tycks samtidigt fungera som en ingång för tröst.

Om man har en stängd dörr, då kommer ju inte känslorna någonstans varken ut eller in ju, då kan man inte ta emot tröst // Ja, man måste ju släppa in den andre om man ska bli tröstad, man måste ju, man måste ju släppa till själv den som blir tröstad, annars kan man ju inte bli det // det blir som en utgång när man har öppnat en dörr

Vårdarna upplever själva tröst av att trösta och vårda. Det sker på olika sätt. En vårdare beskriver hur tröstandet ger henne tröst. Det gör den därför att när hon hjälper den lidande så hjälper det samtidigt henne själv att utvecklas som människa. Den växten handlar om att få en förmåga att förstå andra, vilken framstår som en samlad erfarenhet som hon bär med sig och senare kan utnyttja för att bli bättre på att hjälpa andra.

(F:… tröstar vad gör trösten med mej då ?) Jaa, jo men det hjälper ju mej också det gör det ju, jag tror att det hjälper mej också // Dels att man kan hjälpa den här personen att få tillbaka något men också att det är någon slags förberedelse att man kan hjälpa någon annan så // Det hjälper mej att jag utvecklas lite tror jag, jag växer lite för varje gång som människa tror jag om jag kan göra något sånt // 

Tröst beskrivs som en potential, som innebär att för tröst finns inga hinder, att tröst alltid är möjligt och att alla behöver tröst. Denna tröst framstår således som kraftfull och något som skapar öppningar in till lidandet. Tröst beskrivs också som mättad och denna mättnad upplever vårdarna när de ”lyckats trösta lite mer”.

… den verkar mättad på något sätt då kan man ändå känna att man har lyckats lite mer eller man känner att man lyckats trösta lite mer (Informant H)

 

 

Den motsägelsefulla trösten

I äldrestudien förekom ofta bilden av en hand, en hand som bär lidandet och en hand som prövar genom att ge lidande. De äldre beskriver prövningen som tröst och i Jobs bok uttrycker Elifas att den människa som tuktas av Gud är lycklig. Dessa beskrivningar tycks, trots att det skiljer ca 2 500 år mellan dem, ha en gemensam nämnare, nämligen att tröst är att lida. Frågan är om denna föreställning levt genom årtusendena och om den också tröstat under samma tidsrymd.

Tröst är ett yttersta hopp och när ingen annan hjälp finns, finns tröst. Tröst som bär den lidande är således en tröst att lita på. Den lidande förlitar sig till den andre och trots att denne ger lidande så rubbas inte förtroendet för denne. Av den anledningen kan även lidandet (prövningen) upplevas som tröst. Den komplexitet som denna tröst visar består således bl.a. i att tröst prövar och att prövningen tröstar. En annan komplex aspekt är att överlämna sig själv till en annan, t.ex. att ge upp den egna viljan för att istället göra som den andre vill. Det kan alltså vara tröst att vilja vad den andre vill och att lida vad denne vill. Sett ur detta perspektiv uppfattas lidandet som en gåva och en gåva som ges av ”Högre makt”.

 

Avslutning 

Vännernas tröst är exempel på en stum och icke-vårdande tröst. Det stumma i denna tröst är att den inte svarar an på och saknar följsamhet för den andres lidande. För den som lider gäller att försöka släppa taget om lidande. Det kan innebära att ge upp försöken att förstå lidandet, t.ex. varför lida, för att istället låta det oförståliga vara oförståligt.  Då kan en tröstande och hälsobringande vila i eller från lidandekampen infinna sig. Denna vila kan ses som den vårdande tröstens vila, en vila som trots vilande är i rörelse. Rörelsen innebär att få vara och få vara sådan som man är, och därigenom bli alltmer hel som människa.

När vi möter en lidande människa känner vi ofta en stark önskan att trösta. Samtidigt kan vi känna en djup otillräcklighet. Hur är det då ens möjligt att trösta? För dem som vårdar sjuka och utsatta människor är detta dagliga frågeställningar. Denna avhandling kan trots allt bidra till att ge hopp: Det är svårt att trösta, men det är inte omöjligt. Tröst som vårdar är nämligen inte alltid vad vi tror, inte alltid vad vi önskar att den skulle vara och förmedlas på sätt som vi kanske inte ens kan ana.  Detta är tröstens mysterium och det som gör tröst till tröst.

Litteratur

Lindström F. (1992) Gud och det onda i Jobs bok. I Aneer G., Cöster H., Lindström F. Lidande och Död. Institutionen för Religionsvetenskap, Nr. 2, Göteborgs universitet, Göteborg, s. 25−43.

Marcel G. (1950) The Mystery of being. I: Reflection and mystery. The Harvill Press, London.

Roxberg Å. (2005) Vårdande och icke-vårdande tröst. Akademisk doktorsavhandling. Åbo Akademi, Åbo.
Hämtashttp://bibbild.abo.fi/ediss/2005/RoxbergAsa.pdf

Kom og kvil dykk litt

KOM OG KVIL DYKK LITT

Forfatter: Reidun Laastad Dyvik er diakon ved sjømannskirken på Grand Canaria

Tidsskrift for fag og tro Nr.3 2009

Innleiing

Overskrifta på artikkelen er samanfallande med tema for fagdagen for KFSS i Oslo 31. oktober i år. I denne artikkelen vil eg fokusera på omgrepa kvile og rekreasjon fyrst og fremst i relasjon til eigne opplevingasom misjonær i austen og diakon ved Sjømannskyrkja – Norsk kirke i Utlandet. Innhaldet i artikkelen er fylgjeleg formidlar erfaringsbasert kunnskap.

Artikkeloverskrifta skriv seg frå evangelieteksten i Markus 6 der Jesus, etter at læresveinane har fortalt om alt dei har gjort og lært folket, tek til ordet og svarar slik: ”Kom med til ein einsam stad der vi kan vera aleine så de kan kvila dykk litt.”

Kan Jesu oppmoding, i denne eksempelforteljinga utvida vår forståing av den viktige samanhengen mellom kvila og grensesetjing, prestasjon og forventning? Kva kan Jesu tydelege behovsforståing og praktiske tilrettelegging bety for gudsbiletet vårt og vår oppfatning av eigenverd?  

 

Når hjelparen treng hjelp

Det siste halvåret har eg som stipendiat ved Institutt for Sjelesorg høyrd mange livsforteljingar som alle har hatt islett av utbrentheit og overbelastning. For mange handlar dette om manglande prioritering av kvila og rekreasjon, samt vanskar med grensesetjing og feilvurdering av personlege yteevne. Når menneske – uavhengig av stilling og stand – opplever utbrenning og overbelastning og manglande evne til å arbeide, vil behovet for langvarig kvile melde seg. Mine erfaringar i sjelesorgens rom har styrka overtydinga mi om sanninga i fylgjande utsagn av ein klok kollega: ”No må du ikkje gløyma å slakka på fjøra, for viss du ikkje gjer det ofte nok, kjem den til å slitna av seg sjøl, og då kan du sjå for deg resultatet.” Eller som engelskmennene seier:”Don’t stand when you can sit, don’t sit when you can lie”. Med andre ord er grensesetjing og førebygging viktig.

Sidan dette eg no skriv vert lese av ei yrkesgruppe som har omsorg som profesjon finn eg det relevant å ta med at over halvparten av dei konfidentane eg baserar mi stipendiatoppgåve arbeidde innan helse og omsorgssektoren.

 

Omgrepet kvila 

Omgrepet kvila vil kunna gje rom for ulike tolkingar og førestillingar. Vi assosierar stort sett omgrepet kvila med noko positivt og velmeinande, truleg litt gammalmodig og avlegs. I våre dagar er det meir vanleg å snakka om rekreasjon, å ta seg inn att, koma ”i balanse”, henta seg inn, ta seg oppatt o.l. Desse omgrepa har i grunnen ikkje same innhald, avdi dei antydar at det er noko som skal reparerast, og er såleis meir målretta enn omgrepet kvila. At slike uttrykk er ” in” i tida indikerar samstundes noko om prioritering og grensesetting. Vi ”stressar ned” for det fyrste fordi vi skal utføra eit eller anna etterpå, vi kvilar ikkje kun for å kvila. Dessutan kan det ha samanheng med at vi har kryssa ei grense for vår eigen kapasitet der vi nærmar oss ein slags emosjonell utmatting. Kvila har ingen eigenverdi for oss, men tener i staden til å gjere oss i stand til å utføra stadig meir.

Når kvile får den funksjon at vi skal klare meir, kan denne måten å tenkja på styre livsstil, levesett og prioriteringar. Då er det mi erfaring at kjelda lett kan gå tørr og eit ørkenliknande landskap ta over. Respekten for kroppslege og sjelelege grenser minkar og åndelege og lekamlege behov avtek. Kvila – i ordets rette forstand – er i så fall degradert og nedprioritert .

Det er interessant at Jesus, etter at han har lytta til læresveinane på oppsummeringsmøtet i Markus 6, etter kanskje tolv lange forteljingar, oppmodar han flokken til å fylgja med han avsides for å kvila. Han kunne jo for eksempel sagt noko i retning av: ”De greier nok ei økt til” eller ”Her er så mange som treng hjelp, så me kan nok ikkje ta pause enno.”

Omgrepet omsorg

I Johannes 10 les fortel Jeseus om forskjellen på den gode hyrdingen og den som er leigekar. Han seier: ”F.or han er berre leigekar og har ingen omsorg for sauane”. Som sann Gud og sant menneske hadde Jesus særlege føresetnader til å utøva omsorg. Evna hans til empati og innleving i relasjon til dei marginaliserte og til å uttrykkje nærverskompetanse var utan sidestykke. Tenk på Sakkeus og kvinna ved Sykars brøn. Jesus var direkte og til tider krass, men alt han sa og gjorde vart formidla ut frå eit ekte omsorgsengasjement. Han var den sanne diakon.

Om vi venter tilbake til vårt eksempel ser vi at Jesus, utan å kommentera prestasjonane til disippelflokken vil ha dei til å kvila. Når han tek initiativ er det tydeleg kun av omsut for læresveinane og utan baktankar som til dømes å nemna noko om neste oppdrag. Vi ser at kvila er utan betingelsar. Kvila er ikkje noko form for bonus eller premie, sjølv om Markus rettnok legg til som grunngjeving at: ”dei ikkje eingong fekk tid til å eta, for det var så mange som kom og gjekk.”

Eit anna interessant perspektiv kan også nemnast: Jesus gjorde ingen skilnad på flokken i kor lang pause dei skulle få. Han behandla samtlege likt når det gjaldt å få kvile, fortent eller ikkje og me kan spørja oss kva vi kan læra av ein slik innstilling.

Om å setja gode grenser

Spørsmålet: ”Kva må du gjera i dag for at folk skal vera glad du finns om 7 år?” kan hjelpe oss til å leve liva våre rett. Det handlar her om å utporsjonera livskreftene slik at vi ikkje forstrekkjer oss. Eg tenkjer at fordi grensene er gjevne av Gud, som har skapt meg og som kjenner muligheiter og grenser for dei evnene eg har , kan eg har frimodighet til å seia nei. For kva veit andre menneske om kor fullt eller tomt begeret mitt er, og korleis mitt indre landskap tek seg ut andre enn Den Gode Hyrding. I Salme 23 leser vi om korleis den gode hyrdingen let oss ”gå inn og ut og finna beite”, som ”dekkar bord for oss”, ”let oss liggja i grøne engar” og ”leier oss på dei rette stigar for sitt namns skuld”.

Eg vil gi nokre svært enkle døme på samanhengen mellom bøn og arbeid, mellom realistiske føretak og tiltak, grensesetjing og avmaktskjensle. Mange år attende befant dei fire borna våre og eg oss som einaste norske misjonsfamilie i ”mils omkrins” i ein storby i austen. Vi var langt heimanfrå og i tøft klima. Arbeidsoppgåvene hadde vore mange og krevjande. Yteevna mi var lav på det tidspunkt og evna til å prioritere var deretter. I denne perioden minnest eg at Gud gav meg to synlege og tydelege påminning som eg har lagt meg på minnet som evig aktuelle sanningar. Desse kan jamførast med den bibelsk setninga ”Når eg er svak, då er eg sterk”. I den situasjonen eg var i var det uaktuelt å stola på eigne krefter.

Situasjonen var slik: Eg hadde ansvaret for tilsyn med internatet og misjonærbustaden der vi budde. Tidleg ein morgon sat eg under eit tre i hagen som gav skugge. Eg hadde konstatert at eg ikkje makta å rikka grasklipparen og dermed klippe plenen. Bøna mi vart veldig enkel og bønesvaret vart veldig konkret. Etter eit kvarter dukka kome ein sterke person eller ”reddande engel” opp i form av ein amerikanske highschool studenten med kraftige joggesko og høge frottesokkar joggande forbi hagegjerdet der eg sat. Eg var snau til å bryta inn og presentera problemet mitt. ”No problem” var svaret hans.

I livsstilen min inngår det at eg har lært meg å godta mine begrensingar og eg har lært at eg ikkje er uunnværlig. I krevjande utfordringar, som til dømes i beredskap og kriserelatert arbeidsoppgåver, må eg leva med at døgeret ikkje har fleire timar enn elles, at kvelden kjem uansett, og at ein viss prosent av døgeret må nyttast til kvila.

I mange miljø kan det synes som om den ”prestisjelause avmakt” begrensa fysisk styrke er er langt lettare å akseptera enn når vår avgrensing dreiar seg om meir intellektuelle utfordringar. Rett nok aukar respekt for grensesetjing når sokalla ressurssterke menneske i høge og leiande stillingar som har ”møtt veggen” vel å vera open om helsa si. Det er eit tankekors at det er meir akseptabelt å bryta ankelen enn å vere nedkjørt emosjonelt. Det hender at ting har ein samanheng, som denne korte forteljinga illustrerar: ”Tenk at Vårherre måtte knekkja ankelen min før eg skulle skjøna at eg hadde behov for å ta det med ro”, sa misjonæren som til og med måtte ”nytta” ferien framfor å ”nyta den” inntil ho altså befann seg i ein lenestol med ankelen i gips..

Ved einkvar flyavgang vert vi minna om å utstyra oss sjølve med oksygenmaske før vi tenkjer på andre. Dette er naudsynt for i det heile å kunne vere i stand til å hjelpe andre. Ein kristen teologi må innehalda både forvaltar og sabbatsperspektiv. Desse to omgrepa kan eg ikkje gå nærare inn på her, men utfordrar lesarane til å bli fortruleg med. Kunnskap om dette vil kunna bidra til at vi i større grad skjønar at vi lever med gudgjevne grenser og ikkje brenn oss ut. Å få nok kvile vil førebyggja og medverka at vi kan unngå å oppleva ein tilstand som Roness (1995) definerar som utbrenning: Utbrenning er en tilstand av fysisk og mental utmattelse som følge av vedvarende emosjonelt press på arbeidsstedet”.

 

Avslutning – kilder til mot

” Gud gav oss ikkje ei ånd som gjer motlaus” les vi i Bibelen. Likevel opplever vi at motløysa no og då er iferd med å siga innover nokon kvar, mellom anna fordi vi har gløymt å drikka av Kjelda med Levande vatn. Når vi jamnt og trutt ernærar oss av denne kjelda, kan vi få kjenna livsvisdomen i fylgjande sitat:

Eg sov, og drøymde at livet var glede

 

 Eg vakna og fann at livet var å tene

 

 Eg tente, og fann at tenesta var glede 

 

Avslutning – kjelder til mot

Når tema for fagdagen til KFSS har den håpefulle tittel “Kilder til mot”så gjev det trøystefulle og oppmuntrande assosiasjonar.Vi veit at den livgjevande kjelda aldri går tørr, så det er korkje meininga eller naudsynt å gå på tomgang.

På eit av mine uteljande sjukebesøk på Clinica Rocca, møtte eg eit ektepar som hadde hatt ei ubehageleg oppleving: i staden for å vera undervegs heim, vart mannen køyrd i ambulanse frå flyplassen der han hadde segna om – i innsjekkinga. I etterpåklokskapens vidunderlege lys – som det heiter – såg dei at hovudårsaka var mangel på vesketilførsel, noko som fekk alvorlege konsekvensar. Parallellen skulle vera klar.

Grensesetjing handlar om sjølvrespekt. Når ein arbeider med å setja sunne og realistiske grenser, må vi difor ta utgangspunkt i vårt eigenverd. Det å begrensa seg, handler om sjølvinnsikt og kvalitetssikring. Kanskje er dette så vanskeleg fordi vi lett ser på det å avgrensa seg som eit svakhetsteikn. Slik er det ikkje, og i periodar er det jamvel naudsynt å “ta livet inn med teskei”.

Utrykka som ”å møta veggen” og  ”å gå på ein smell” er eigentleg ganske treffande fordi vi kan assosiera med å dura blindt rett fram inntil vi brått og brutalt kolliderer med noko, noko kjem i vegen. I gamle dagar vart folk overanstrengde, og det uttrykket har ein annan klang. Vi assosierar det gjerne med at nokon verkeleg har anstrengt seg, gjort ein stor innsats som forståeleg nok føre til overanstrengelse. Dette gamle utrykket rommer meir innsikt og forståing for situasjonen enn det meir moderne uttykket ”å møte veggen”.

For å unngå dette treng vi alle å skaff oss og å definer vår oase inn i vårt daglege virke.

Lukke til!

Gå i Guds fred – Kvil i Guds nåde

Hvar er skam og hvilke rolle spiler skam i dagens samfunn?

Hva er skam og hvilke rolle spiller skam o dagens samfunn?

Marte Bygstad-Landro. Sykepleier med  videreutdanning i psykisk helsearbeid. Mastergradstudent i psykisk helse.Innledning

I mitt arbeid som miljøterapeut i rus- og prostitusjonsmiljøet erfarer jeg at begrepet skam sjelden blir brukt hos personalet og brukerne. Jeg opplever fravær av et språk relatert til skam. Dette forundrer meg. ”Hvert menneske har noe det ikke kan huske uten skam, skriver Aksel Sandemose” (Sandemose, 1946). Vi snakker lite om det. Hvorfor? Har skambegrepet gått ut på dato? Har det fått et nytt innhold? Hvilken rolle spiller begrepet skam i vår tid?  Disse og flere spørsmål har etter hvert utfordret meg og gitt meg lyst til å se nærmere på hva skam er slik vi forstår det i dag.  Jeg velger å se på begrepet skam i forhold til prostituerte kvinner. Grunnen til det er at jeg opplever at man har et unyansert bilde av prostitusjon slik det ofte blir fremstilt. Man ønsker helst å se prostituerte kvinner som offer. Er det riktig? Bør kvinnen bære større skam om hun velger prostitusjon som levebrød enn om hun er tvunget til det av økonomiske eller andre grunner?

Hensikten er å synliggjøre at skam faktisk eksisterer til tross for at vi snakker lite om det. I tillegg tror jeg vi som hjelpere kan kommunisere fordommer og holdninger som kanskje er med på å opprettholde skamfølelse. Hvordan?  Vi kan ikke ta på skamfølelsen, men vi kan registrere dens konsekvenser. Den tilhører den usynlige emosjonelle delen av oss som betyr mye for vår selvfølelse og derav vår livsglede eller livskvalitet. Som reven sa til ”Den lille prinsen”: ”Mennesket har glemt at det vesentligste er det usynlige” (Saint-Exupery, 1997:74).

Skam er et begrep man vanskelig finner en selvstendig teori om. Det jeg har funnet er fremstillinger, analyser og oppfatninger rundt begrepet. Jeg vil begynne med å se på hvordan skam kan forstås i et historisk og aktuelt perspektiv samt gi en kort fremstilling av skammens ulike masker. Videre vil jeg under overskriften ”Frivillig eller offer” drøfte hva som kan være med på å opprettholde skam hos prostituerte kvinner. Avslutningsvis forsøker jeg å samle trådene i en konklusjon.

 Skammens vesen

Begrepet skam synes å være vanskelig å definere. Skam befinner seg på alle mulige arenaer i somatikk og psykiatri som i rusomsorg. Jeg har valgt å fokusere på norske kvinner i prostitusjonsmiljøet.  Synd og skyld blir også gjerne forbundet med skam, disse følelsene kan påvirke skammen, men substansielt er skamfølelsen en egen følelse. Det finnes også en sunn skamfølelse. Den har med personlige grenser og respekten for seg selv og andre å gjøre. I det følgende er det imidlertid den dårlige eller onde skammen jeg vil være opptatt av. ”Den dype skamfølelsen er smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket” (Skåderud, 1999:131).

Innledningsvis spør jeg om man ikke lenger benytter begrepet skam. Har dette begrepet fått et nytt innhold? I boken ”Skam” diskuteres begrepet av ulike forfattere (Wyller, 2001). Der spriker forståelsen og konklusjonene. Man diskuterer fravær av skam der den burde være til stede, og tilstedeværelsen av skam der den ikke er nødvendig. Videre drøftes den moderne skammen knyttet til selvrealisering der det er av større betydning hvordan man oppfattes enn hvordan man innerst inne er (Wyller, 2001). Men, alle bokens forfattere enes om en ting, nemlig at skam finnes og lever i beste velgående. Det kan derimot synes som om innholdet i begrepet er substansielt endret. Skåderud taler om en transportert skam, fra en kollektiv norm til en individuell norm. Han sier videre at skam ikke forsvinner, ”men at vi mister språket om den” (1999:49).

Det er skamfullt å skamme seg. Det kan skape vanskeligheter med å erkjenne skammen for seg selv og ikke minst overfor andre. Hvilket i sin tur kan gjøre den til et skjult fenomen både på individuelt og kollektivt plan.  Det er ikke så lenge siden at for eksempel skilsmisse, homoseksualitet og barn utenfor ekteskapet var forbundet med skam. I dag finner man gjerne den moderne skammen i hjelpesløshet, sårbarhet og ensomhet (Monsen, 2004). Med andre ord, det er ikke først og fremst frykten for straff man lider under, men frykten for å bli forlatt, ikke bli sett eller ikke strekke til (Aalen Leenderts, 2005). Det kan synes som om det tradisjonelle skambegrepet appellerte mer til dialog mellom mennesker enn det nye, som er mer individualisert og følgelig bærer preg av indre dialog. Eller som Ivar Frønes skriver ”skammen har beveget seg fra familie, slekt og tradisjoner til identitet og selvbilde” (2001:69). Den handler gjerne om selvrealisering, selvstendighet og kontroll. Tidligere var det gjerne en skam å realisere seg for mye, i dag en skam å realisere seg for lite. Man skal gjerne skille seg ut. Det er blitt skamfullt å være alminnelig.

Selvkontroll kan gjenspeiles i kroppsidealet. Det å ha en stram, slank kropp forbindes gjerne med selvkontroll mens den fete, dvaske kroppen risikerer skammen. Skåderud uttrykker det samme fenomenet med det mindre delikate utsagnet at skammen har forflyttet seg ”fra skrittet til munnen” (2006:50). Vår kulturs seksuelle frigjøring åpner for å kunne snakke om og utøve det man tidligere ville karakterisere som tabubelagt seksuell atferd, mens munnen blir et uttrykk for vellykkethet ift hvilken selvkontroll man utøver i et jomfruelig (begrenset) matinntak. Kulturen vår formidler dessuten historier om at vi kan bli hva som helst og gjøre hva som helst bare viljen er til stede. Vi skal ha slik kontroll at vi ene og alene er vår egen lykkes smed. I en slik virkelighet vil mange mennesker oppleve å ikke strekke til, for eksempel fattige i Norge.

Skam angår ens forhold til seg selv. Man føler skyld for det man har gjort, skam for det man er. Dvs. man føler skam for å være noe galt, nærmere bestemt at det er noe galt med vår væren.   Vetlesen (2001) skriver i boken ”Skam” at feil folk skammer seg. Han tar utgangspunkt i ofrene for etnisk rensing i det tidligere Jugoslavia og skildrer at det ikke er overgriperne, men ofrene som skammer seg. Monsen (2004) presenterer det samme paradokset når hun skriver at den voldsutsatte, voldtektsofferet, den bedratte lider under veldig skam mens utøveren av forbrytelsen gjerne ikke kjenner skam.   

 Skammens masker

Skammen er smertefull og opptrer derfor gjerne i forkledninger (Aalen Leenderts, 2005). Forkledningene har det til felles at de gjerne opptrer slik at skammen forsterkes. I litteraturen beskrives ofte skam som tap av ansikt,- både ens eget, som skulle vise verden og den andres som skulle bekrefte en. Finn Skåderud (2001) har tatt utgangspunkt i boken ”The mask of shame” fra 1981 av psykoanalytikeren Leon Wurmser for å illustrere fire av skammens masker: Grandiositeten er masken som hjelper en å hevde seg som uavhengig og usårbar. Forakten hører ofte til grandiositeten. Projisering av egen skam uttrykkes gjerne gjennom forakt for den andre. Skamløsheten benekter tilstedeværelse av den indre skammen. Her oppsøker man det destruktive i for eksempel voldelig atferd, rusmisbruk eller promiskuøsitet. Denne masken får det ytre til å stemme overens med den indre følelsen, slik at skammen blir fullstendig og altomfattende. Handlingslammelsen dreier seg om en tilbaketrekning og isolasjon. Frykten for å bli avvist gjør at man selv avviser. Man vegrer seg mot det meste, – de fleste hverdagslige oppgaver og selve livet.Flinkheten kompenserer for en fortvilet skam over seg selv. Selvfølelsen må til enhver tid bekreftes utenfra. Man er redd for å bli avslørt og blottstilt ”som den man egentlig er” og er overbevist om at man ikke er verdig andres kjærlighet.  Om man ikke er oppmerksom, vil det kanskje være lett å overse skamreaksjoner. Jeg tror vi som hjelpere trenger å bli klar over, ha mot til å anvende og erkjenne skammens eksistens. Hvis ikke tror jeg, som Nina Karin Monsen (2004), at skam kan bli liggende å gnage, virke til å forverre situasjonen og gjøre mer skade. Eller som Anna Louise Kirkengen (2006:85), at den kan ”skape, bidra til eller opprettholde sykdom”.

 

Frivillig eller offer?  

Tendensene som synes rådende angående skam i dag later til å bevege seg fra en kollektiv norm til en individualisert norm. Selvkontroll, selvstendighet og individualitet er målet. Man er sin egen lykkes smed i mye større grad enn tidligere. Jeg har valgt å drøfte problemstillingen i lys av denne tenkningen. Fugelli og Fredriksen (2006) skriver en artikkel i boken ”Skam i det medisinske rom” om det de kaller myk ondskap. Denne tanken omfatter at velmenende behandlingspersonell legger ansvaret for sykdom og lidelse tilbake på pasienten selv. Sykdommen betraktes som et bevis på at pasienten må ha gjort noe galt og burde ha skamvett nok til å erkjenne det.  Er det så enkelt?  I artikkelen er det mennesker med livsstilssykdommer som diabetes og hjerteproblemer man omtaler. Jeg tror at man like gjerne kan overføre tankegangen på marginaliserte grupper i samfunnet som for eksempel rusmisbrukere og prostituerte. Hvorvidt man tenker om en prostituert kvinne at hun selv er ansvarlig for sin egen livssituasjon, kommer vel også an på om man ser henne som offer eller veloverveid aktør.  Forestillingen om den enkeltes ansvar for eget liv og helbred forutsetter at verden er rettferdig og at man får som fortjent. Men, et rettferdig spill antar også at alle har den samme startposisjonen og valget om å delta eller ikke (Fredriksen og Fugelli, 2006).  Jeg tror at man ofte helst vil tenke om prostituerte kvinner som offer. Bare som offer kan vi frata henne ansvaret for, og skammen over, det livet hun lever og vi kan føle sympati med henne. Det er en realitet at mange av kvinnene vi møter på ”Strøket” har en forhistorie som kan være med å forklare hvorfor hun er havnet der. Monsen (2006) argumenterer imidlertid med at det er mange offer for elendig oppvekst, og med andre vonde erfaringer, som ikke havner som sexarbeider. Hun undres over hvorfor mennesker med samme utgangspunkt kan ende opp med så forskjellige liv. Hvorfor noen gjør det og ikke andre kan avhenge av mange årsaker for eksempel resiliens og sårbarhet. Den nye tanken om at alle kan oppnå alt ved å gjøre de rette tingene legger et stort ansvar på den enkelte (Fredriksen og Fugelli, 2006). Man kan undres over om skamløshetens maske ”hjelper” den prostituerte kvinnen  til å opprettholde sin virksomhet.  Hun gjør det som forventes av henne og finner seg da skyldig både ytre og indre sett slik at skamfølelsen blir fullstendig. Antagelig var det i virkeligheten faktorer helt utenfor kvinnens kontroll som gjorde at hun havnet på ”Strøket”.

Gjennom debattforum på nettsidene til Prostituertes interesseorganisasjon (PION) formidles alternative meninger hva angår prostitusjon. En kvinne skriver:

”Jeg har prøvd flere yrkesgrupper, men har falt tilbake til det kjæreste jeg kan, det jeg virkelig forguder samt elsker å dele med menn…
Jeg er min egen sjef først og fremst, får greit betalt, gjør det for nytelsen. Jeg elsker å selge sex, og det gir meg en enorm tenning!”

En slik oppfatning av prostitusjon kan utfordre våre holdninger. Burde kvinner som frivillig velger prostitusjon som levebrød skamme seg? Er det kanskje en av skammens masker, grandiositeten, kvinnen uttrykker når hun tilsynelatende usårlig konstaterer at hun elsker å selge seg selv? Monsen (2004) formidler i sin bok ”Det sårbare mennesket” at opinionen (hvem nå det måtte være red.anm.) selv i debatten rundt prostituerte ikke anerkjenner skammens eksistens og at de er blitt en faggruppe på lik linje med alle andre. I en artikkel publisert i Aftenposten (2006) skriver Monsen at prostituerte kvinner ”ikke er offer, men selvskadende individ som ønsker lett-tjente penger”. Hun fastholder at man ikke kan anse prostitusjon som et yrke, men som en gjensidig nedverdigelse av hverandre som prostituert og kunde. Monsen (2006) hevder at å betegne salg av sex som et yrke gjør kvinnenes nedverdigelse og skam til et livsinnhold. Hun ønsker skammen som samfunnsregulerende kraft for å få bukt med prostitusjonen. Når vi hører at kvinner faktisk finner glede i og stolthet over jobben som sexarbeider, har vi ofte vanskelig for å tro det. Vi tenker gjerne at de rett og slett ikke vet sitt eget beste og vi kan nærmest ramse opp hvilke traumer som følger en slik livsstil.

Den prostituerte kvinnen, som frivillig har valgt sitt levebrød, utgjør gjerne en trussel mot de moderne tankene om selvrealisering, selvstendighet og selvkontroll. Hun følger ikke den sosiale normen og man kan skremmes eller tiltrekkes av det. Vi ser mer, lytter mer og lærer mer. Det er ikke lenger svart hvitt. Hun er ikke lenger bare jenta med vanskelig fortid, rusavhengig og som synes prostitusjon er helvete på jord. Det er en vanskelig balansegang. Noen kvinner kan gjerne trenge at vi anerkjenner dem som offer og på den måten kan lette dem fra skamfølelsen de bærer. Samtidig fratar vi henne da muligheten til å bli sett på som et selvstendig og handlende individ. Ramstad og Gjerdet (2006) anerkjenner kompleksiteten i overnevnte dilemmaer. Det er mange spørsmål og paradokser og lite med sannheter. Kanskje er den største trusselen for skamfølelsen de som tror de har funnet sannheten om prostitusjon enn de som tør tvile på det meste.

Avslutning

Jeg vil ikke påstå at vi har fått et skamløst samfunn. Vi er derimot langt på vei kvitt den tradisjonelle skammen. Skamfølelsen ser ut til å være mer skjult en tidligere. Desto viktigere er det at vi som hjelpere klarer å se det skamfulle mennesket. Delt skam er gjerne lettere å bære. Dette forutsetter en svært trygg og god relasjon. Prostituerte kvinner og pasienter generelt bærer mange skammens masker. Uten tvil ligger skamfølelsen dypt hos mange og jeg tror samfunnets måte å se for eksempel prostituerte på, kan opprettholde deres opplevde skam. Kanskje vi må slutte å tenke på hva, hvordan eller hvorfor disse kvinnene endte opp der de er. Men heller se den enkelte der hun er, og om hun vil, hjelpe henne til barmhjertighet med seg selv.

Litteraturliste

Aalen Leenderts, T. (2005): Når glassflatene brister. Om brytningen mellom livet og troen. Oslo: Verbum forlag

Fredriksen, S og Fugelli, P. (2006): Myk ondskap. I: Gulbrandsen, P. Fugelli, P. Hovind Stang, G. Wilmar, B. (red). Skam i det medisinske rom. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Frønes, I. (2001): Skam, skyld og ære i det moderne. I: T Wyller (red). Skam. Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Bergen: Fagbokforlaget

Kirkengen, A. L. (2006): Skam og avmakt i medisinske møter. I: Gulbrandsen, P. Fugelli, P. Hovind Stang, G. Wilmar, B. (red). Skam i det medisinske rom. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Løgstrup, K.E. (1999): Den etiske fordring: Gjøvik: Cappelen forlag

Monsen, N.K. (2004): Det sårbare mennesket: Bergen: Vigmostad & Bjørke

Monsen, N.K. (2006): Den prostituertes skam. I: Aftenposten, 26.07.2006, http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1399319.ece. Lest 24.10.08.

Ramstad, Berit og Gjerdet, Hallgeir (2006). Prostitusjon – om kunnskap, holdninger og fordommer i hjelpeapparatet s. 15-19. I: Albertine

Renland, Astrid (2006). Fra tro til tvil s. 20-23. I: Albertine

Saint-Exupery, A. (1997): The little prince. Great Britain: Pavillion Books Limited

Sandemose, A. (1946): Det svundne er en drøm. Oslo: Aschehoug

Skåderud, F. (1999): Uro. En reise i det moderne selvet. Oslo: Aschehoug & Co

Skåderud, F. (2001): Tapte ansikter. Introduksjon til skampsykologi I. Beskrivelser. I: T Wyller (red). Skam. Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Bergen: Fagbokforlaget

Skåderud, F. (2001): Det tragiske mennesket. Introduksjon til skampsykologi II. Teori. I: T Wyller (red). Skam. Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Bergen: Fagbokforlaget

Skåderud, F. (2006): Flukten til kroppen – senmoderne skamfortellinger. I: Gulbrandsen, P. Fugelli, P. Hovind Stang, G. Wilmar, B. (red). Skam i det medisinske rom. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Vetlesen, A.J. (2001): Det er ofrene som skammer seg. Et essay om ondskap og skam. I: T Wyller (red). Skam. Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Bergen: Fagbokforlaget

Vetlesen, A.J. (2006): Skam: fra naturgitt til valgstyrt? I: Gulbrandsen, P. Fugelli, P. Hovind Stang, G. Wilmar, B. (red). Skam i det medisinske rom. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Wyller, T. (2001): Skam, verdighet og grenser. I: T Wyller (red). Skam. Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Bergen: Fagbokforlaget